- Jeg hadde vært inne hos legen et kvarter. Da sier han «Du skal til Bærum sykehus, du har kreft i tarmen».

Karl-Henning Svendsen (50) er en av tungvekterne i utelivsbransjen. Han er toppsjef i Noho Norway med over 1000 ansatte, og deleier i Noho-gruppen med mer enn 250 restauranter, barer, puber, nattklubber og utesteder i Finland, Danmark og Norge.

En januardag i år tok han det han selv beskriver som en EU-kontroll på kroppen. Kanskje trøttheten han hadde kjent på var long covid?

Etter den brutale beskjeden dro senjaværingen rett hjem til huset i Bærum. Spiste et knekkebrød og drakk en kopp te mens han tenkte «hva nå?». Telefonen til kona og unger fikk vente til han visste mer.

Utelivsprofil ut mot avis: - Oppgulp

- To og en halv time seinere ringte de fra sykehuset. Det var de lengste timene i mitt liv. Derfra og inn har det gått slag i slag, sier Svendsen, før han oppsummerer en gjennomgang av behandlingsløpet med en uforbeholden hyllest til norsk helsevesen.

- Vi som er født i Norge, har vunnet i Lotto, konkluderer han.

- Det var det verste

Men noen milliongevinst var det derimot ikke Svendsen fikk med seg fra privattimen på Volvat for ni måneder siden.

- Man kan godt være tøff i trynet. Men da beskjeden kom. Jeg skjønte jo at det var alvorlig. Da kom frykten. Tanken på ungene. Økonomien. På alt man skulle ha gjort her i livet.

Dette ble likevel ikke det vanskeligste, forteller toppsjefen. Fordi - over natta måtte han også lære seg å gi slipp, som han selv sier.

- Noho er et børsnotert selskap. Det betyr at vi må levere på tallene. Både som sjef og som privatperson har jeg alltid hatt full kontroll på hva jeg skal og hva jeg må. Plutselig måtte jeg endre innstilling. Det ble sånn «ja vel, jeg fikk kreft. Nå er det legene og kirurgene som har kontroll». Det var nok det verste. Å gi slipp.

- Til himmels

Karl-Henning Svendsen hyller kollegene som har steppet inn, tatt ansvar og sørget for den daglige driften.

- Jeg ble liksom overflødig. Det var en spesiell følelse, for alle mennesker trenger å føle at de er viktige. Men når daglige kurer med stråling og cellegift gjorde meg så sliten at jeg måtte tvinge meg selv ut på mine daglige spaserturer, da var det godt å vite at andre sto klare. Du vet, det er mange uerstattelige folk på kirkegården.

Pandemi, Putin og kreft

Svendsen har tatt imot Børsen en rolig formiddag på Youngs - et av Nohos mange utesteder, sentralt plassert på Youngstorget i Oslo sentrum.

Intervjuet har ikke vart mange minuttene før Svendsen minner journalisten på vårt forrige møte, som var for å markere at de strenge coronarestriksjonene gikk mot slutten. Bak oss hadde vi flere intervjuer på telefonen om alle pandemiutfordringene utelivsbransjen sto i. Nå slengte også finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) seg med. Han lot ikke sjansen gå fra seg til å ta en svingom.

Det virker som en halv evighet siden. Og samtidig ikke. For Karl-Henning Svendsen går det en rød tråd fra den historien til i dag.

- Vi var nettopp kommet ut av coronapandemien. Det var så oppslukende travelt at jeg glemte meg selv litt i den perioden der. Men vi jobba hardt og var på en god bølge. Nå skulle vi snu det. Da kom kreftbeskjeden. Også valgte selvfølgelig den Putin-tullingen å gå til krig like etterpå, sier Svendsen, før han bemerker - nærmest til seg selv - at livet består av både opp- og nedturer.

50-åringen vet i dag ikke om han er blitt kvitt kreften, men han vet at legene er fornøyd med resultatet av behandlingen og operasjonen. Til overmål ble en utlagt tarm nylig operert tilbake igjen. Det ble ti uker med stomipose. Svendsen la ut før- og etterbilder på Facebook med følgende tekst:

«Finn en jævla endring? Fy fan jeg elsker det norske helsevesenet».

- Vi som er født i Norge har vunnet i Lotto. Vi kan alle oppleve at hverdagen kan spise en opp. Men vi vet ikke hvilket fantastisk helsevesen vi har, før vi trenger det. Jeg har fått en fantastisk oppfølging. Det er så mange flinke, kompetente og all righte folk. Noen må fortelle den historien, sier Svendsen.

- Dessuten er det mye stigma rundt kreft og utlagt tarm. Jeg tror på åpenhet, slår han fast.

- Du vet ikke noe

- Er du redd for å dø?

- Jeg har akseptert det, at jeg har kreft, og at jeg får et visst antall dager på denne planeten. Da må jeg gjøre det beste ut av de dagene jeg får. Noen får kanskje 30 000 dager, noen får flere. Men alle kan ikke bli 100 år som Olav Thon. Det er ikke målet mitt heller, humrer Svendsen.

Dette grunnsynet gjør sykdommen lettere å takle, mener han:

- Det er sånn livet er. Du kan ikke tenke på døden hele tida. Du kan jo bli påkjørt av en buss hver gang du går ut. Du vet ikke noe. Så det er bedre å nyte dagene. Alle vil til himmelen, men ingen vil dø, synger Timbuktu. Men jeg tror at det er over når det er over. Så nei, jeg frykter ikke døden, fastslår Svendsen.

- Dessuten er det flere i dag som dør med kreft enn av kreft, tilføyer han.

En del av terapien, om man kan bruke et slikt ord, har vært noen fine samtaler med kona.

- Vi ble raskt enige om at dette skal gå bra. Og går det ikke bra, så får vi ta det når det kommer. Det har funka bra, det.

- Framtida, da?

- Noho skal vokse. Og jeg har også ting jeg vil ha gjort. Men samtidig, da jeg fikk kreftbeskjeden og tankene raste: «Er det noe jeg skulle gjort annerledes? Har jeg noe ugjort? Er det noe jeg ikke skulle ha gjort?» Jeg kom raskt fram til at på bucketlista var det ikke noe viktig, for jeg har alltid vært flink og gjort det jeg ville, oppsummerer utelivstoppen.

- Har du kjent på en følelse av urettferdighet?

- Det er et spørsmål jeg også har fått fra flere på jobben. At jeg som trener og er så sprek skal få kreft. Jeg mistet bestemor som fikk kreft. Hun var en hardtarbeidende, frisk og sprek dame. Hun fikk det bare. Du har barn som blir født med leukemi. Denne sykdommen rammer alle. Så nei, det er ikke urettferdig. Det er jævlig kjipt å få det. Men jeg kunne ikke gjort noe for å unngå kreften.

Overfor sine kolleger og medarbeidere gikk Karl-Henning Svendsen ut med en e-post der han fortalte at han kom til å bli borte ei stund, og hvorfor. E-posten ble sendt dagen etter det forsinkede julebordet, med beskjed om at folk kunne la være å synes synd på ham.

- Noen har gitt meg en klem, noen har sagt at de ikke vet hva de skal si. Det er helt greit. Alt er greit. Men syns faen ikke synd på meg. Det trenger jeg ikke.