Så lenge Liss-Karin Sandvik kan huske, har familiegården i Kvæfjord i Troms vært i drift.
Oldefar, bestefar, far, og nå Liss-Karin, har trasket sine føtter over tunene og tatt imot lam i årevis. Det har vært en familiearv og en stolthet, en glede og et stort ansvar.
Nå er det derimot stille i fjøset: Det er kjølig november og 120 sauer og 280 lam er borte.
Liss-Karin har måttet selge - og det er ikke det fysisk tunge arbeidet som har skylda.
Måtte ta opp lån
Vanligvis har gårdsbruket med 120 sau hatt en kunstgjødsel-utgift på 70 000 kroner i året. I år havnet kostnaden på 170 000 kroner.
- Det å plutselig få hundre tusen mer i utgifter er helt utrolig og sjokkerende. Vi har aldri tatt ut lønn i regnskapet, og lønna fra våre andre jobber har gått med til å utvikle gården, sier Liss-Karin forferdet.
Hun sier de har måttet ta opp lån for å få dekket de uventet høye kostnadene.
- Jeg er glad vi fikk ta opp lån i det hele tatt, legger hun til.
Nå som de omsider selger, håper Liss-Karin at de kan få betalt ned lånet de måtte ta opp for å betale for kunstgjødselen.
«Dugnad»
I 18 år har Liss-Karin og mannen drevet familiegården videre.
De har stadig utviklet og ekspandert, med gressmark, gjerder og annet nødvendig utstyr for at dyra skal ha det best mulig.
Begge har vært i 100 prosent jobb ved siden av, som nå har blitt redusert til 50 prosent for Liss-Karin.
Hun forteller til Dagbladet at alt det harde arbeidet har slitt på helsa - men at det er kostnadene som er hovedgrunnen til at hun nå legger opp.
- Bare det at gjødselprisen økte med 100 000 kroner, og kraftfôret har blitt mye dyrere, er årsak i seg selv. Nå må vi betale for arbeidet i stedet for å få betalt for det, sier hun kjapt.
Hun mener jordbruksoppgjøret hindrer bønder i å øke sine priser, selv om kostnadene øker:
- Vi blir trukket i inntekter for at slakteriet skal dekke sine økte kostnader.
Liss-Karin sier hun vil sammenlikne det med at hun handler på butikken for en tusenlapp, men at hun i kassa bare betaler 950 kroner fordi hun har fått økte strømutgifter hjemme.
- Sånn kan man bare gjøre med bønder! Vi får ikke inn en krone mer, selv om alt annet har blitt dyrere.
Hun legger til:
- Vi betaler for å produsere norsk mat. Det er dugnad, det vi driver med.
Må ta tak
Videre mener Liss-Karin det er på tide at politikerne tar tak.
Alt av eventuelt overskudd som har vært gjennom åra på Sandvik Gård, har gått rett tilbake til gården i form av drifting og andre nødvendigheter, forteller Liss-Karin videre.
Det var likevel først under lammingsesongen i år at tanken om å legge ned sauedrifta kom.
- Det er den tøffeste tida på året, med vel en måned kontinuerlig døgndrift. Det er ekstremt mye arbeid og ansvar for liv og helse.
Hun forteller at høsten også krever mange timers arbeid med sanking og plukkslakting.
- Hvert enkelt lam er på vekta og blir kjent på i forhold til riktig hold. Det blir det kvalitetsmat av.
Liss-Karin har i fem år på rad fått tildelt Norturas kvalitetsfat, som en av de 100 beste sauebøndene i Norge.
Tomt fjøs
Liss-Karin og familien skal fortsatt bo på den hjemmekjære gården, men nå med tomt fjøs.
Det er en nykommer av en sauebonde som skal ivareta gjengen hennes videre, forteller hun takknemlig:
- Det er utrolig flotte, sunne og kjøttsatte sauer, så han får det nok veldig fint med dem. Jeg er kjempeglad for at han ville kjøpe de, så de ikke trengte å slaktes, kommenterer hun.
Selv om det blir fint med mer fritid og kanskje til og med mulighet til ferie, er det også vemodig å legge et helt liv med sauedrift bak seg, sier Liss-Karin videre:
- Tårene sto i øya på meg da de kom for å hente dyra. Jeg ser for meg det blir enda verre til våren. Jeg er så vant til å se de fine lammene løpe over berget her, så det blir uvant.
Tida skal likevel ikke stå stille på gården i Kvæfjord: Liss-Karin driver nemlig med hest i tillegg, noe hun planlegger å fortsette med.
- Det blir hestene som «holder meg i ånde», også skal vi fortsette med vedproduksjon og stell av markene, avslutter hun.
Liss-Karin har også stilt i Harstad Tidende.
