Ikke hvem-som-helst kunne skapt denne restauranten. Men så er det ikke hvem som helst som står bak den heller. Det er nemlig kongen av restaurant-Oslo, Esben Holmboe-Bang.
Han var den første, og hittil eneste, til å skaffe Norge en trestjerners restaurant - altså Maaemo. På tampen av pandemien har Holmboe-Bang vært travel. Med Furset-gruppen på laget har han allerede åpnet The Vandelay, The Conservatory og Kafeteria August.
Men det var ikke nok! Nå er Mon Oncle stablet på beina. Den stramme regien som kjennetegner Holmboe-Bang, merkes umiddelbart innenfor dørene. Proffe kelnere viser deg til bordet. Vann kommer straks i glassene mens du bestemmer deg for en drink, litt champagne - eller begge deler.
Lokalene er laget slik at de ikke henger sammen med omgivelsene i Universitetsgata. Drapert og halvveis gjennomsiktig skaper en uventet intim atmosfære. Ulempen er at du ikke ser ut på gata, men fordelen er at du løftes ut av den virkelige verden - for en stakket stund. Og det er nettopp det vi trenger i disse tider.
Mon Oncle har en enkel meny: Tre appetittvekkere, tre forretter, tre hovedretter og tre desserter. Altså en såkalt à la carte-meny hvor man plukker etter eget forgodtbefinnende. For en restaurant med ambisjoner er dette å gå motstrøms i våre dager - det er for lengst bestemt at fine dining-etablissementer har en satt meny: Take it or leave it.
Men ikke her. Og det er ikke det eneste som er oppsiktsvekkende. Matmessig framstår Mon Oncle som en antitese til Maaemo. Mens kreativiteten er den drivende kraften for den 3-stjerners superrestauranten i Bjørvika, er det versjoner av klassikere som serveres på Mon Oncle. Maaemo staker ut kursen for framtidas mat, Mon Oncle er tilbakeskuende og fråtser i det beste fra åra som har gått.
Mens Maaemo framsnakker nordiske, plantebaserte, fermenterte retter med naturvin - får man kontinental indrefilet i butterdeig og rause stykker med piggvar i fløtesaus og erkeklassiske, hvite burgundere i glasset i Universitetsgata.
Så hva får man? Altså å velge mellom?
De tre appetittvekkerne er østers med vinaigrette, spansk skinke på brioche eller kaviar på vafler, sistnevnte til 500 kroner. Med champagne i glasset er det vrient å takke nei til østers - men den spanske skinka måtte også prøves.
Østersene er perfekte og avkjølte og den røde rosevinaigretten setter en fargerik prikk over i-en. Vi konstaterer at spansk skinke er enda bedre på fransk bakverk enn uten - årets hittil beste munnfull!
Kongekrabbe «thermidor» er en hilsen til en fransk klassiker (med hummer) som har blitt utsatt for en grundig amerikanisering. Det finstemte kjøttet i kongekrabba får en utakknemlig oppgave med å vise seg fram i konkurransen med fet saus og ost. Men det er godt, bevares.
Mange har spøkt med at retten med brød og smør som serveres på Maaemo er det beste med opplevelsen. Vel, Holmboe-Bang kan dette med smør og brød. Et herlig bakverk glasert med kantarellsirup er verdt nesten turen alene.
Vinanbefalingene er for øvrig trygge og gode - hentet fra klassiske vinområder - oftest fra Frankrike. Det er mange gode alternativer på glass - med godt spenn i pris. Du trenger ikke drikke deg blakk.
Langt mer vellykka er kamskjellene. De serveres i en vakker kreasjon med trøfler, sultanas, purre, smørsaus med vin jaune, honning og safran. Overdådig, men ikke for mektig.
Utførelsen av både kamskjellretten og beef wellington-varianten er aldeles perfekt - de minner om det ungdommen kaller CGI - computer generated images. Så strøkent er det.
Beef Wellington er altså indrefilet pakket inn i sopp og godsaker og til slutt innhyllet i sprø butterdeig - Gordon Ramsay har gjort den populær for en ny generasjon på YouTube. Du vil neppe spise en bedre variant enn den som serveres på Mon Oncle.
Sjokoladefondanten er en erkeklassisk variant og serveres med vaniljeiskrem. Det er mektige saker, men man vet jo hva man går til. Hadde vi visst at de spanderer noen petit four-godsaker til slutt, hadde vi kanskje, bare kanskje, droppet den flytende sjokoladekaka.
Herlige, søte makroner med pistasj kommer sammen med honningkaker og, selvsagt, noen madelaine-kaker som er overstrødd med en blanding av sukker og te.
Espen Holmboe-Bang ser ut til å ha stablet et formidabelt lag på beina. Med Rosina Ostler (29) og Jae Wilkinson (26) på kjøkkenet har vi, bokstavelig talt, mye godt i vente.
Om en hvem-som-helst hadde startet opp en restauranten med dette konseptet, ville hen risikert å bli latterliggjort. I iveren etter å hylle de mest oppfinnsomme kokkene, har matskribentene viet de mest vågale og nyskapende rettene suverent mest plass. Å perfeksjonere de etablerte klassikerne har ikke hatt samme status.
Holmboe-Bang har måttet tåle kritikk for The Vandelay, men på Mon Oncle er han i sitt rette element: Stramme versjoner av klassiske retter perfeksjoneres på et disiplinert kjøkken.
Det er gammeldags. Godt og gammeldags. Ja, god, gammeldags helaften, med god, gammeldags service servert med god, gammeldags vin - til god, gammeldags dyr pris.
For om lag 5000 kroner får du en strøken restaurantopplevelse hvor maten og vinen deilig, klassisk og forfriskende uprovoserende. Og plettfri service. Det er altså en helaften. Men da må vi minne om at dette er noe så gammeldags som en à la carte - du kan klare deg med mindre mat og vin enn denne hele pakka.
Vi tar gjerne en tur tilbake til fremtiden igjen. Og igjen.
