- Tanken på å pålegge politiet å gå på kildejakt i mediene er absurd. Det kommer ikke til å føre til noen verdens ting, sier ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, til Børsen.
Men kildejakt kan det bli, dersom politiet åpner etterforskning som følge av anmeldelsen fra riksmekleren.
Riksmekler Mats Ruland bekreftet overfor Børsen onsdag at han anmelder de massive lekkasjene fra meklingen som sendte 28 000 medlemmer av LO og YS ut i en fire dager lang storstreik.
Inn på teppet
Den største streiken i nyere tid var bare noen timer gammel da meklerens skisse - som la opp til en lønnsøkning på 5,2 prosent - var viden kjent.
Ganske snart kom enda flere detaljer ut i offentligheten, blant annet om dragkampen om fordelingen mellom sentrale og lokale lønnstillegg.
Riksmekleren kalte partene for en alvorsprat. Et alvor både NHO-direktør Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik stilte seg bak, samtidig som de nektet for at noen fra deres delegasjon hadde lekket.
Riksmekleren utelukker ikke anmeldelse
De etter hvert temmelig omfattende lekkasjene fikk Stavrum til å skrive en kommentar på streikens tredje dag. Der konkluderte han med at Stortinget burde skrote taushetsplikten i bytte med et pålegg om åpenhet.
- Forhistorisk
Stavrum sier til Børsen at han også i etterpåklokskapens lys står for analysen og konklusjonen.
- Det var en veldig spesiell situasjon der det brøt ut streik på en anbefalt skisse fra riksmekleren. Denne burde blitt offentliggjort. Samtidig er jeg enig med partene i at drøftingene, der man snakker sammen og tester ut ting, ikke bør være offentlig, sier Stavrum.
Om selve anmeldelsen har han absolutt ikke noe pent å si.
- En ting er at partene seg imellom kan være enige om ikke å lekke. Men å knytte straffbarhet til dette, er helt forhistorisk. Av hensynet til kildevernet er det helt uaktuelt for oss, og jeg vil tro alle medier, å bidra til en slik etterforskning, sier Stavrum.
Må gi og ta
Trine Lise Sundnes er Ap-representant i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget og før det mangeårig sentral person i LOs forhandlingsdelegasjoner. Hun gir forslaget om åpenhet en kald skulder.
- Alle parter, på begge sider av bordet, har behov for den beskyttelsen taushetsplikten gir. For eksempel om man gir etter på et krav man har løftet veldig høyt i bytte mot et annet, mener hun.
Sundnes sier at det kan være veldig ulike grunner til at en mekling ikke fører fram, og heller ikke her er det alt som bør fram i åpent lende.
- Tilbudet kan være for dårlig, selvsagt. Men det kan også handle om at man har gjort for dårlig jobb med å sette ned forhandlingsutvalget slik at det ikke gjenspeiler medlemsmassen det forhandles for. Eller det kan være urealistiske forventninger i baklandet. Da må man gi og ta for å bli enige, og det egner seg ikke alltid for åpenhet, sier Sundnes til Børsen.
Reduserer rommet
Forskningskoordinator Kristine Nergaard ved Fafo er ekspert på fagbevegelsen, avtaleverk og lønnsforhandlinger.
Hun mener at mulighetene til å snakke seg ut av en streik mens den pågår, krymper dersom taushetsplikten oppheves.
Raser mot NHO: - Lekepenger
Med årets mekling som utgangspunkt, forklarer Nergaard slik:
- Lekkasjene ga noen føringer på hva det er mulig å bli enige om, for da hadde partene langt på vei vist fram kortene, sier Nergaard og fortsetter.
- I år ble det for eksempel helt umulig for LO å komme tilbake med et utspill om en ramme på 5,1 i bytte mot høyere lavlønnstillegg – all den tid 5,2 som ramme var offentlig kjent. Rommet for å bli enige blir mindre etter en slik lekkasje.
- Passe irritert
En ting er imidlertid redaktøren, forskeren og politikeren enige om:
Mats Ruland hadde kanskje ikke noe valg, da han bestemte seg for å anmelde lekkasjene fra meklingen.
Nergaard peker på at også mekleren har behov for å lufte ideer uten å være bundet av at det han sier kan være «det siste som ble sagt i rommet» - og dermed pålagt åpenhet.
- Til himmels
- Jeg forstår at riksmekleren ble passe irritert. Han måtte markere mot lekkasjene, sier Nergaard.
- Det har vært en glidende overgang med en økende tendens de siste 10-15 åra til flere lekkasjer. Jeg mener det er riktig at rismekleren nå statuerer et eksempel, sier Sundnes.
Og selv om Stavrum syns anmeldelsen som sådan er noe tøv, deler han vurderingene av hvorfor det skjer.
- Mitt inntrykk er at mekleren vil sette ned foten og derfor anmelde. Det kommer uansett ikke til å føre til noen ting. Fordi politiet har andre ting å ta seg av, og ingen medier kommer til å bidra. Heldigvis.
Enige i revolusjonens skygge
Kristine Nergaard er enig med Stavrum i at man kan se på årets situasjon som ekstraordinær.
- Man kan godt diskutere om alle lekkasjene burde tilsi at mekleren gjerne kunne lagt fram alt, noe riksmekleren har anledning til innenfor dagens lovverk. Jeg tror likevel han valgte å holde tilbake, for å unngå et framtidig press om åpenhet i liknende situasjoner, sier Nergaard.
Forskeren minner om at taushetsplikten under mekling er godt over 100 år gammel og springer ut av et ønske fra partene selv.
- Meklingsinstituttet så dagens lys i 1915. Det politiske klimaet var knallhardt. Det var klassekamp på et helt annet nivå enn vi kan forestille oss i dag. Fagbevegelsen jobbet bokstavelig talt for revolusjon, og partene var genuint interessert i å ødelegge for hverandre, sier Nergaard.
- Til tross for dette, ble arbeidsgiverforeningen og LO enige om at det skulle være taushetsplikt hos megleren. De så det som en forutsetning for at meklingen skulle ha sjans for å lykkes. Det syns jeg er ganske fascinerende, bemerker Nergaard.
