Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen mener det er hans rolle å se økonomien på en litt alternativ måte

Samtidig er han redd for at folk mister evne til å tenke selv.

Motstrøms-økonomen

Publisert

Kort fortalt

  • Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen mener det er hans rolle å se økonomien på en alternativ måte og oppfordrer folk til å tenke selv.
  • Han er kjent for å komme med overraskende uttalelser og vurderinger som ofte skiller seg fra andre sjeføkonomer.
  • Andreassen mener det er viktig å lære å tenke selv, og ikke bare følge strømmen.
  • Han er også en ivrig forfatter og jobber for tiden med sin fjerde bok.
  • «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa».

    De som har levd tilstrekkelig mange år vil umiddelbart begynne å synge tekstlinja over - inni seg - når de leser den.

    For våre yngre leseres skyld kan vi opplyse om at den er hentet fra Trond-Viggo Torgersens 80-tallshit «Tenke sjæl», som på mange måter vil fungere utmerket som et lydspor til dette intervjuet med sjeføkonom i Eika Gruppen, Jan Ludvig Andreassen.

    For ingen kan anklage mannen med den karakteristiske krøllete sveisen for å ikke tenke selv. Enten han sier at boligprisene kommer til å stige 10 prosent i år, der alle andre eksperter sier 2 prosent, eller når han foreslår å sette alle norske pensjonister på cruiseskip, som han foreslo for Børsen i fjor sommer.

    - Min rolle

    Nå, halvannet år seinere, tar Andreassen imot Børsens utsendte i Eika Gruppens lokaler på Solli Plass i Oslo, vegg i vegg med Alex Sushi, som av mange regnes som Oslos beste sushisted.

    Etter en liten omvisning i lokalene, som er preget av historiske bilder, og noen sukk om politikeres masterjuks - et tema han for øvrig nevner flere ganger i løpet intervjuet - gyver vi rett løs på det store spørsmålet.

    - Du sier ofte ting som er litt overraskende, og vurderer ting litt annerledes enn de andre sjeføkonomene, Jan Ludvig?

    - Ja, det er kanskje min rolle. Hvis du er i et sånn system som Norges Bank eller Statistisk sentralbyrå, så jobber du på et veldig stort lag. Det har veldig store fordeler, for du kan gjøre mye mer og du kan gjøre ting grundigere, men du må koagulere rundt et synspunkt, sier Andreassen.

    Han bruker DNBs sjeføkonom Kjersti Haugland som eksempel. Hun har «kanskje sju - åtte briljante» økonomer rundt seg. Det gjør at hun må jobbe fram en prognose som alle kan ha et eierskap til.

    - Så vil veldig mange i min stilling, som sitter mer eller mindre alene, si at de tror det samme som DNB - pluss minus litt. Det er en litt farlig greie, som med disse masterproblemene, sier Andreassen.

    «Tenke sjæl»

    Og allerede der var vi tilbake til mastersaken som har preget pressen i det siste. Andreassen mener de som har en «kopi-aktig master» ikke har skjønt poenget med å gå på universitet.

    Det handler nemlig ikke om karakterer eller pene papirer.

    - Det er å lære å tenke selv, sier Andreassen, før han fortsetter:

    - Min verdi er å ha et litt sånt alternativt skjær, som er logisk konsistent. Og når jeg treffer, prøver jeg å unngå å genierklære meg selv.

    Selv tenker han på alle sjeføkonomene som lager prognoser som hester i et veddeløp. Noen har lav odds, noen har høy odds - og noen ganger vinner hesten med høy odds, som for eksempel kan være Andreassen selv.

    Sjeføkonomen eksemplifiserer ved å vise til sin seineste spådom om en bratt oppgang i boligprisene på 10 prosent. Skulle det skje, vil han være veldig rask med å si at «for folk flest var nok det ganske overraskende».

    - Jeg klandrer dem ikke for å tro på hestene til de tyngste prognosegiverne ved inngangen av året. De må for all del fortsette å gjøre det, men kanskje de har lært at av og til så skjer det usannsynlige, oppsummerer Andreassen.

    At en høyoddser går inn betyr ikke at noen har tenkt feil eller at det er stor grunn til selvransakelse, ifølge Eika-toppen.

    - Det er sånn som skjer i en eller annen sammenheng nesten hvert eneste år.

    - Men det er jo morsommere å spille på hesten med høy odds når den vinner, skyter Børsens fotograf inn.

    - Ja, jeg håper jo jeg vinner, knegger Andreassen, før han skynder seg å legge til:

    - Men man skal ikke ta det så veldig høytidelig. Det er det jeg prøver å si.

    Eplet falt tett på stammen

    Den frittenkende sjeføkonomen kom til verden en høstdag i 1964, og vokste opp i Groruddalen i Oslo. Faren var assisterende direktør i Norges Bank, så eplet falt ikke langt fra stammen i familien Andreassen.

    - Det var nok ikke bare tilfeldig. Jeg var glad i bøker, og bokhylla vår var jo full av samfunnsøkonomiske greier. Både lettbeinte og tyngre saker. Så du blir liksom virvla inn i de greiene der, resonnerer 59-åringen.

    Bokhylla, som unge lovende Andreassen utforsket, var av det rotete slaget.

    - Det var ikke sånn en meter grønne bøker og en meter gule, sier Andreassen, og ler en hjertelig latter.

    Det gjør han i det hele tatt flere ganger i løpet av intervjuet.

    Etter å ha fordypet seg i farens utvalgte litteratur, kan det virke som valget av karrierevei egentlig sto mellom bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi. Et valg som framsto ganske enkelt for Andreassen.

    - «Bedøk» er sikkert sånn som gjør deg rik, men det der med debet og kredit, å skulle holde på med det hele livet …

    Han lar det henge litt i lufta.

    - Det er litt gøyere å holde på med verdensspørsmål, uten å pretendere at du har noen bedre svare enn alle andre.

    Skriveglad

    Kanskje var familien Andreassens rotete bokhylle også startpunktet for Andreassens store hobby. For når Børsen spør hva han gjør når han ikke sitter med nesa dypt i Excel-arkene, kommer svaret raskt:

    - Jeg elsker å skrive.

    Han har allerede gitt ut to bøker, og i løpet av året kommer den tredje, som handler om økonomiske kriser fra 1700-tallet og fram til i dag.

    Han er på ingen måte ferdig med skrivingen, for han er allerede i gang med den fjerde boka, som bygger på bøkene han allerede har skrevet.

    - Den skriver jeg litt på hver dag. Det er ikke noe stress. Jeg bare står opp på morgenen, gjerne i slåbrok. Før jeg spiser frokost så sitter jeg og koser meg. Jeg ser ut av vinduet og skriver 1000 ord. Det er veldig deilig, for da har du liksom gjort noe før frokost.

    - 1000 ord før frokost, og så skal du rekke jobb? Da må du stå opp fryktelig tidlig?

    - Vi som er rundt 60 sover mindre og står opp tidligere og tidligere, sier Andreassen, og klukkler, før han innimellom to store knegg legger til:

    - Det var en på jobb som sa: «Jeg fikk e-post av deg klokka seks på morgenen. Sover du ikke, eller?»

    Skal man virkelig glede krølltoppen, er det ikke ros og smiger om de økonomiske prognosene som gjelder.

    - Når folk sier at de liker det jeg skriver og at jeg skriver godt - da blir jeg glad. Jeg legger mye arbeid i skrivingen, sier sjeføkonomen.

    - Hvis folk leser det jeg skriver kan de gjerne kritisere meg sønder og sammen. Jeg blir glad bare folk leser det.

    Ikke glad i cruise

    Rik blir han ikke av bokutgivelsene, og han når heller ikke til topps på inntektslistene som følge av sjeføkonomlønna.

    - Det jeg har sagt til alle som jobber hos oss, er at det er en veldig fin arbeidsplass, men rik blir du ikke. Ikke sånn John Fredriksen-rik. Da er du på feil plass, slår Andreassen fast.

    - Det handler litt om hva slags menneske du er. Jeg synes dette er gøy. Jeg hadde kjedet meg på en svær yacht hvor jeg måtte gå fram og tilbake mellom måltidene.

    - Hadde ikke yacht vært noe for deg?

    - Nei, ikke cruise heller.

    - Så mye triste skjebner

    Stopp en hal. Mannen som foreslo å sende pensjonister på cruiseskip vil helst slippe det selv? Dette må borres i.

    Det viser seg at han, sammen med familien, fikk påspandert billetter til den siste turen med amerikabåten Michelangelo fra USA til Italia en gang på 70-tallet.

    Faren hadde nemlig hatt et oppdrag for Det internasjonale pengefondet, og de punget ut for reisen.

    - Det var helt forferdelig. Det var så mye triste skjebner. Altså - det var jo hyggelig med luksus og sånn, men det var så mye triste folk. Jeg husker det var enker som sikkert hadde reist med mannen sin, og så satt de der og drakk og gråt.

    Likevel - ideen om pensjonister på cruiseskip forsvarer han fremdeles, og begrunner det blant annet med at man betaler sin egen pensjon i USA. Da skjønner han at folk velger cruise i stedet for pleiehjem.

    - Det er i praksis blitt et gamlehjem på sjøen. Det er ingen dum idé. Jeg vil heller være på cruiseskip enn på gamlehjem, sier han, før han skynder seg å legge til:

    - Jeg vil ikke disse hele cruiseindustrien, men jeg må si at det er artigere å være et sted hvor en kan lære litt om stedet, dets historie og gå på litt små pussige barer, restauranter, kafeer, bakerier og gallerier.

    Selv drar han helst til Finland, kona er derfra. Eller Italia. Han har en italiensk svigerinne, som har et lite strandhus litt sør for Roma.

    - Der er det veldig enkelt, men det er veldig deilig. Du sitter bare der og skriver, leser og diskuterer til langt på natt.

    Og tenker litt selv, får vi anta.